R.I.P. – Min nabo har endelig krepert
28. august 2009 | Bli den første til å kommentere
Min nabo er død
. Begravd. Det arme mennesket har omsider fått fred. Ved en komplisert seremoni på desken i Se og Hør, ble Tabloidmannen i går aftes stedt til hvile (Eksklusivt:«Makaber begravelse! – Se fargebilag!»).
Det er en trøst for oss som sto ham nær, at han rent økonomisk levde godt de siste årene. («Lykkelig uten armer og bein»). Takket være en sjelden hudsykdom med fotogene misdannelser («Sårskorpa eksploderer! – se fargebilag») kunne han nyte en romslig alderdom.
Han var så absolutt en folkets mann. En av tabloidindustriens travle slitere. Alltid beredt til å utvide godtfolks horisont. Som da han sommeren 1988 giftet seg i fallskjerm over Gjelleråsen. Og som 55-åring lot seg konfirmere i Fagerborg kirke («Konfirmanten trøstet sin gravide datter»).
Fra 80-tallet minnes vi vemod hans serie av nær-døden-opplevelser («Det var som på Theatercaéen – bare litt lysere»). For ikke å snakke om den umåtelig populære TV-serien «Se nå kjører jeg bilen i full fart rett inn i murveggen».
Privat var han jo en dannet mann. Det var yrkesetikken som tvang ham over grensen for den gode smak. («Pensjonist gjør det fire ganger om dagen – jeg blir sliten, sier kona!»).
Verst var det likevel å måtte tilfredsstille Se og Hørs umettelige 90-tallsbehov for fotos fra utedassen, med buksene nedrullet, og et landsbytullingflir i fjeset. («Innsendt av Petra, på vei til Strömstad».). Da hendte det at jeg så ham gråte, etterpå.
I gamle dager, da folk nøyde seg med Anastasia og bøyde teskjeer, levde han et relativt behagelig liv. Men 90-årene, med sine krav om væskende brannsår – og så alle amputasjonene! Det ble så rent for meget, som Willoch ville ha sagt
.
Skjønt, når sant skal sies, kunne det som var igjen av ham godt ha blitt begravd i en skoeske. Hadde det ikke vært for foto- og lydutstyret for den planlagte Etter-døden-reportasjen i Dagbladets lørdagsbilag -.
Han var en beskjedent og elskelig person – innerst inne. Så da jeg den siste aften kikket inn i de landskjente, utsvidde øyenhullsåpningene, med den populære materieranden, fyltes jeg med varm glede. Over endelig å ha funnet ordene som kunne fortalt ham det. Hadde det ikke vært for tildragelsen i VG’s sensasjonelle serie om hvordan ørene forsvant -.
Relaterte artikler:
Kommentarer
Ikke vær bleik. Si hva du mener.
