Få med deg «Mad Men» – «It’s toasted»
29. august 2009 | 1 kommentar
«Mad Men» starter i 1960, det året p-pillen kom, og skildrer en verden som forsvinner og en ny som tar form. Det er overgangen fra det moderne til det postmoderne vi ser.
Det gir seeropplevelsen en ekstra dimensjon: Vi vet noe, for vi har fasiten.
Vi ser oss selv i en annen tid, med sosial aksept for kjederøykende gravide med drinker, kjønnsdiskriminering, homofobi, antisemittisme og rasisme.
Det er en smart idé å plassere handlingen i det fiktive reklamebyrået Cooper Sterling på Madison Avenue, der konsumerismen ble skapt og opprettholdt.
Vi titter gjennom linsene til dem som manipulerer oss til å røyke, til å stemme Nixon istedetfor Kennedy. De kan befeste eller rive ned normer, avhengig av hvem som betaler. Fordi vi har fasiten, vet vi at de også gjorde de godene tilgjengelige som slapp kvinner inn i arbeidslivet – og formet dagens samfunn.
50-årnes høykonjunktur hadde gjort reklamefolk til kapitalismens gærne helter. Fjernsynet, det mektigste salgsredskap noensinne, lot markedsførere ta balletak på en verden uten regler for balletak. Etter tyve års depresjon og krig, er etterpørselen enorm. Folk har penger, og kjøper. Kjøper frossen appelsinsft fra Minute Maid, fordi «mad man» Rosser Reeves lurer dem med USP-budskapet «Legene bekrefter at Minute Maid er bedre for helsen enn appelsiner du presser selv».
Hovedpersonene sitter selv fast i 50-tallets normer
. Det er knapt mulig å spore inntrykk fra Beat Generation eller borgerrettskampen innenfor veggene i Cooper Sterling
. Man forventer at kvinner skriver på maskin, henger opp frakken og henter whiskeyglass, at svarte kjører elevatoren, og at jøder finnes i jødiske byråer, for jødiske kunder
.
De er konforme og bigotte på forventet vis. Når noen nevner Freud, reagerer selv den hemmelig homoseksuelle med forventet indignasjon:
- So we are supposed to believe that peolple are living in one way and secretly thinking the complete opposite? It’s ridicolous!
Ute på barer, innhyllet i tykk sigarettrøyk, skåler menn uten ekteskapelig ansvar så lenge de vil, mens 60-tallshustruene sitter og venter – til glede for skilsmisseadvokatene på 70-tallet.
Handlingen er fokusert på Don Draper, kreativ sjef i Cooper Sterling. En mann med karisma like stor som traumene, kone og barn i drabantbyen og skiftende elskerinner
.
- What you call love was invented by guys like me to sell nylons.
Don Draper grubler på hva kvinner ønsker
. Ikke for hustruens skyld, som vansmekter på kanten av nervøst sammenbrudd. Slett ikke. Fordi han må vite hva kvinnelige konsumenter ønsker. «What if they want something else? Inside. Some mystery wish that we’re ignoring?»
- What do women want?
- Who cares? svarer Roger Sterling, nestsjef i byrået.
En velkjent type for dem som har levd en stund, denne Sterling. Sin fars arving, sjarmerende libertiner, kynisk, intelligent, hemningsløs og sentimental, med evne til å konservere total innsiktsløshet om nære relasjoner. For eksempel til datteren Mona, som unngår ham.
- You know, Mona had a dream once where I hit the dog with the car. She was mad at me all day – and I never hit the dog. We don’t even have a dog.
- One minute you’re drinking in a bar and they come and tell you your kid’s been born. Next thing you know, they’re heading off to college.
Hver episode har et knippe slike perler, avslørende iakttagelser, skarpt formulert. Vi slipper det overtydelige. Selv karaktergalleriet er tonet ned. Den ekte Lucky Strike-sjefen, George Washington Hill, den mest krevende kunde i Madison Avenues historie, tronte med sine 135 kilo bak et massivt skrivebord, mens han skrek ut ordrer i fistel – iført sportsfiskerhatt.
Selvfølgelig er de usympatiske, sett fra vårt ståsted. De kommer fra et passert stadium i vår historie, fra en annen tid. Slik havner de i bås med innvandrede butikkeiere, som mener at Grønland er en muslimsk bydel, der homofile ikke må tillates å gå hånd i hånd -.
Vi ser dem fra vårt nye ståsted, og rister på hodet av hele bunten.
Når vi møter ham, strever Don Draper med å finne et reklamebudskap for sin tobakkskunde, etter at Reader’s Digest har fått aksept for at røyking er helseskadelig. Det er slutt med «Sigaretten for den bevisste sportsmann». Anbefalinger fra leger er ikke lenger å oppdrive.
Det er i slike situasjoner han viser sitt mesterskap. Han trekker slagordet «It’s toasted» ut av ermet. Alle sigaretter er selvfølgelig «toasted» – so what?
Andre sigaretter er muligens giftige, Lucky Strike derimot – «it’s toasted».
- I get it. It’s toasted, smiler sigarettprodusenten.
Og Roger Sterling skåler for sin kreative trollmann, som har reddet enda en kontrakt:
- Well, gentlemen, I don’t think I have to tell you what you just witnessed here.
Nei, vi vet, vi ser. Gjennom hele første sesong er jeg fascinert, rede til å rope mesterverk. Glitrende skrevet, glitrende produsert, glitrende skuespillere. Dette er en tv-serie som kan bli like vanedannende som Lucky Strike, tenker jeg. Anbefales uten forbehold
.
Men i andre sesong sklir det mer og mer ut i konvensjonell såpeopera, der saker og ting skjer tilfeldig, med tilfeldige konsekvenser. Jeg kommer sikkert til å anskaffe tredje seson, som har startet i disse dager. Men jeg vil neppe avlyse viktige ting for å se episodene.
Hvis noen spør, vil jeg kanskje si: «It’s toasted».
Ja, jeg vet at serien var ment som skjebnedrama, såpeopera, tilfeldigvis satt inn i et miljø, i en tid. Og at andre forventninger ikke er fair.
Det er mitt problem med serien: Jeg likte første sesong fordi det ikke var såpeopera, der ting skjer tilfeldig, med tilfeldige konsekvenser. Det er faktisk først i nestsiste episode i første sesong at det begynner å skli ut. Inntil da er det praktfullt tv-teater.
Selv som såpeopera betraktet, er jeg ikke imponert av Betty Draper-karakteren, selv om rollen spilles utmerket. Det er få temaer som har fått flere litterære og filmatiske uttrykk enn amerikanske forstadsfruers vånde før oppbruddet. Dette har jeg sett bedre før.
Via 50-tallskjempene Rosser Reeves, mannen bak USP-konseptet og faktafikserte David Ogilvy, frem til Edward Ney, som på det mer nøkterne 70-tall snudde opp ned på Young & Rubicam. Og Saatchibrødrenes fusjonsgallopp på 80-tallet, med dramaet MacBates …
For ikke å snakke om den virkelige Mad Man ved inngangen til 60-årene, Bill Bernbach, som ville gjøre reklame til en kunstform. Som lagde Think Small-kampanjen for Volkswagen, kåret av Advertising Age til The top advertising campaign of the 20th century.
Bernbach-byrået fikk samme virkning på reklamebyråfolk som Watergatereporterne Woodward og Bernstein fikk på gravende journalistikk
corporal smooth muscle. viagra kaufen ohne rezept Results from batch analyses showed that all batches complied with release specifications and demonstrated acceptable batch to batch consistency..
- depression viagra online Study 148- Design Aetiology Sildenafil (mg) Subject number Duration 102* Phase III, DB, PC, parallel, fixed Broad-spectrum 25, 50, 100 placebo 102, 107, 107 216 24 weeks 364* Phase III, DB, PC, parallel, fixed Broad-spectrum 25, 50, 100 placebo 128, 132, 127 127 12 weeks 103* Phase III, DB, PC, parallel, flexible Broad-spectrum 25-100++ placebo 163 166 12 weeks 363* Phase III, DB, PC, parallel, flexible Broad-spectrum 25-100++ placebo 159 156 26 weeks 104** DB, PC, parallel, flexible Diabetes 25-100++ placebo 136 132 12 weeks 367** DB, PC, 2-crossover, flexible Spinal cord injury 25-100++ placebo 175 174 6 weeks/ period DB: double-blind; PC: placebo controlled..
enhancer) and (6) availability, may critically influence theThe vast majority of patients will need to consider direct cialis for sale.
.
Jeg skulle gjerne hatt med alt sammen, fordi det er en fascinerende, upåaktet del av vår kulturhistorie..
Litt.: Jackson Lears: Fables Of Abundance
Roland Marchand: Advertising the American Dream
Stephen Fox: The Mirror Makers
William Meyers: Reklamens mestere, Tano 1987
dgijefmbx6
Relaterte artikler:
Kommentarer
En kommentar to “Få med deg «Mad Men» – «It’s toasted»”
Ikke vær bleik. Si hva du mener.
19. september 2009 @ 07:15
Jeg falt nesten av i andre sesong, men jeg holdt ut, og angrer ikke. Dette er en nesten perfekt serie. Det er kanskje derfor jeg ikke har anmeldt den i min egen blogg ennå – jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive hva som gjør den bra. Men det har du klart godt her.
Btw, en annen perfekt serie: Damages.